Det er vel omtrent et år siden jeg brukte Bedouin Staircase aktivt så nå skal jeg frese ivei og bruke den som unnskyldning for å øve mer med kameraet. Wish me luck.
We were bound to get here some time…!
Det er vel omtrent et år siden jeg brukte Bedouin Staircase aktivt så nå skal jeg frese ivei og bruke den som unnskyldning for å øve mer med kameraet. Wish me luck.

Designer og jeg har jobbet som bare det mens de fleste andre har slappet av med julematen. Hennes innlegg om frø finner du her:
http://www.vgb.no/32066/perma/396877/
Som dere skjønner, skriver jeg like mye fortsatt, selv om jeg blogger mindre !

Jeg kom hit for å si farvel
til noen, tror jeg
en venn, tror jeg?
Jeg husket
eller hadde jeg drømt, fantasert?
Det begynner å sne
og jeg myser mot det hvite
kanskje er noen der ute
og venter
eller kanskje ikke.
Kanskje var det aldri
noen, tror jeg
Spiller ingen rolle.
jeg snur ryggen til.
Farvel.
These old bones will tell your story
These old bones will never lie
These old bones will tell you surely
What you can’t see with your eye
These old bones, I shake and rattle
These old bones, I toss and roll
And it’s all in where they scatter
Tells you what the future holds
Verse 1:
Oh, she lived up on the mountain
Eleven miles or so from town
With a one-eyed cat named Wink,
A billy goat and a blue tick hound
Her graying hair was braided
And wrapped around her head
And her dress was long and faded
And her home a rusty shed
Verse 2:
In a little pouch of burlap
Tied with a piece of twine
There were bones all shapes and sizes
Gathered through the course of time
She’d throw them out before you
She swore that she could see
The present, past and future
She could ready your destiny
Verse 3:
Everybody knew about her
Came to get their fortune read
Concerning health and wealth and power
Who to love and when to wed
Well, I just like helpin’ people
I’m just glad that I could help
Why, I know everybody’s secrets
But I keep it to myself
2nd Chorus:
These old bones will tell your story
These old bones will never lie
These old bones will tell you surely
What you can’t see with your eye
These old bones, I shake and rattle
These old bones, I toss and roll
And it’s all in where they scatter
Tells you what the future holds
Verse 4:
Some called her witchy woman
Some said she was insane
Some said she was a prophet
Still everybody came
Just because a body’s different
Well, that don’t make ‘em mad
Well, they’ve crucified a many
For the special gifts they’ve had
Verse 5:
I had often heard about her,
Dreamed about her now and then
For I, too, was clairvoyant
Came about when I was ten
I was fascinated with her
And the things I’d heard about
And I knew some day I’d meet her,
And one day it came about
Verse 6:
Well, I know’d that you ‘uz a’comin’
I could feel it in my bones
These old bones have also told me
That I won’t be here for long
Did you know that you ‘uz adopted?
Did you know you once’t was mine?
But the county took you from me,
Said I wasn’t right in mind
Verse 7:
But I just know’d I had to see you
‘Fore these bones was laid to rest
So I conjured up a message
It must’a worked, I guess
This gift runs in the family
I know you also know
And I passed this gift on to you
These old bones, they’re just for show
3rd Chorus:
These old bones will tell your story
These old bones will never lie
These old bones will tell you surely
How to live and when you’ll die
These old bones, I shake and rattle
These old bones, I toss and roll
And it’s all in where they scatter
Tells you what the future holds
Verse 8:
I held her hand while she was dyin’
And with the funeral through
I headed on back up the mountain
For Billy, Wink and Blue
And that little pouch of burlap
With those bones so worn and old
She give me somethin’ special
Now every time I throw
4th Chorus:
These old bones will tell your story
These old bones will never lie
These old bones will tell you surely
What you can’t see with your eye
These old bones, I shake and rattle
These old bones, I toss and roll
And it’s all in how they scatter
Tells you what the future holds
Ad libs:
Now I can’t tell you what you want to hear
I just tell you what I see
It’s these old bones a’talkin�
Blame it on them; don’t pack it on me
It’s just like that time that there boy died
Up at the sawmill
Well, I know’d who done it, but I never said
And I know’d when somebody is a cheatin’
Or when somebody’s baby was gonna be born dead
But unless somebody just plain out and asked me
Well, I just figured there ain’t no point goin’ around actin’ like you know everything, just ’cause you might.
Ah, you know girl I want you to take these bones
‘Cause I don’t want no young’un of mine a’going around unprepared
You just remember that the magic is inside you
There ain’t no crystal ball
Der henger et blikk
rådløst
Skifter mening
nådeløst
Mine ord i blekk
lydløst
Avslører meg.
Forsvarsløs.

Kroppen låg igjen, låg igjen , låg igjen
eg vil ikkje inn i ‘an ‘gjen
Eg var i ein slags sinnstilstand
eller simpelten såv eg
fleire hundre inteligensa
visste ikkje kor eg va hen
for eg la kartet mitt ‘gjen
Eg reiste meg opp
då ble det en ut-av-kroppen-opplevelse
uten å lyga; det var heilt topp
uten å lyga; det var heilt topp
Ref.: Kroppen låg igjen, låg igjen , låg igjen
eg vil ikkje inn i ‘an ‘gjen
(Tekst J. Ottesen)

Her har jeg akkurat felt noen tårer over siste valgmåling på NRK. Man sier at McCain ikke lenger har muligheter til å vinne. Og – ja, det er gledestårer som felles her.
Å om vi kunne se de bølger av håp som bølger over verden akkurat nå!
Og jeg våger å ta det litt på forskudd og ønsker dere velkommen til en helt ny dag:
En ny dag i en ny verden, med litt mere kjærlighet og fremtidstro.
Bless Obama!

Er jeg på den rette veien?
Stoler ikke på meg
selv, helt.
Jeg ba om tegn – og
universet sendte:
Tallmagi,
en kronhjort i snøen,
klarsyntes stemmer.
Gud satte
X og Y på rette plass,
og viste meg:
Mektige urdyr,
kraftfulle drømmer,
en rød kjole og
bevingede ord.
men idet jeg står i åkerkanten
og tusen kråker
tar til vingene,
tenker jeg:
Er jeg på den rette veien?
Det er som vi satt på en bar i en annen verden, på et tidløst sted, en gang
lenge før vi ble født, og diskuterte og planla utfordringene våre liv skulle ha.
Vi støttet hverandre i de vanskelige valgene, ga hverandre en klem, ønsket lykke
til, før vi stupte inn i de hjelpeløse kroppene som skulle bære oss igjennom en
hel inkarnasjon.
Hver for oss lekte vi, lærte, kjempet og falt. Midt i
ståheien glemte vi meningen, og klarte heller ikke beholde minnet om hverandre.
Så en dag, plutselig, på et uventet sted, kjenner vi en kjent vibrasjon av hjem,
møter et sekund en fremmeds blikk i en folkemengde.
Der var du. Hvordan
kunne jeg glemme det? Og i og med at denne sjelen finnes, som også gjenkjenner,
og som hører de samme vage toner i ingenting, må også planen finnes, og
meningen,
og jeg reiser meg opp igjen for å gå enda litt videre på
veien.
