Bilde: Cezanne: Kiss of the muse

 

Klokka er 04.14 på natta. Jeg har sagt til kroppen min at den bør sove. "Sov!!" sa jeg og tvang kroppen ned i horisontal stilling. Hodet ned på puta. Sånn ja. Flink pike.

Bzzzz sier det i øret mitt. Min muse. En fantastisk og mørkvakker ide spinnes ut for meg, praktfull som en iskrystall, farlig som spindelvev.

Men jeg skulle jo sove!

Dyrekjøpt erfaring forteller meg at ideen er borte når jeg våkner neste morgen, så med et dypt sukk strekker jeg ut hånden og slår på nattlyset.

I 47 minutter skriver jeg. Så våkner jeg, og det er neste dag. På lakenet er en stor blå flekk. I hånden min en penn. Jeg leser igjennom hva jeg har skrevet natten før.

ET glis brer seg over ansiktet mitt.

En muse som adlydes, svikter en aldri

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende