En trasig situasjon jeg har vært borti et par ganger. La oss si at du kjenner en person. og denne vennen av deg får et barn. Du kommer på besøk for å titte på vidunderet. Den lille sover i en lekegrind, og moren setter over kaffen og prater – om alt annet enn baby og barnefødsel. Merkelig. Gaven du hadde med; nøye utvalgt babytøy, et smykke, og en bok… "Åja, takk," sier mora likegyldig og slenger dem bort på en kommode. Altså, hun er overstrømmende glad for å se deg, men hun vil heller planlegge en fest til helgen enn å snakke om barnet.
Vel vel, tenker du, hun vil vel prøve å komme tilbake til normalen igjen. Og uker og måneder går. Og den snille lille ungen får det han trenger av mat og klær, bortsett fra det blir han visst kraftig understimulert.
Foreldrene er engasjerte og sosiale mennesker, så det blir liksom ikke så mye tid til å leke og lese og trene. De har et flott liv, og den lille gutten står i utkanten og er tilskuer. Han er snill og flink, men litt treg kanskje, henger litt etter i utviklingen.
Du er på besøk og gutten har treårsdag. Gjestene er samlet rundt familiens pc. Moren er ivrig opptatt med å vise fram sin nye nettbaserte bedrift. Gutten drar henne i genseren. Ingen reaksjon. Han skriker. "HYSJ, UNGE"!
Men slik MÅ han oppføre seg for i det hele tatt å bli sett. Hvis han blir irettesatt reagerer han med passivitet, et merkelig, glassaktig blikk.
Fra utsiden ser han ut til å leve i et paradis. Han har dyre klær og tusen leker – men han behandles som en gjenstand. Foreldrene er IKKE mor og far for ham, i beste fall er de husverter.
Hva gjør du? Ringer barnevernet? Tror du du hadde blitt tatt på alvor?