("Perleloftet" inspirerte meg til å skrive dette innlegget.)
Jeg er ikke redd for å bli gammel. Og jeg er ikke redd for å dø. Men jeg er fryktelig redd for å bli såkalt "senil"!
Jeg jobbet en sommer på sykehjem og da på avdeling for demente. Her var det full rulle hele tiden. Jeg likte jobben, veldig godt til og med. Det var givende og interessant, jeg syntes de gamle var stort sett koselige, om enn noe merkelig skrudd sammen.
En kveld, lenge etter leggetid for eksempel, hørte jeg lyden av rennende vann fra badet. Det var lille "Helga" på rom 4 som hadde stått opp. Hun hadde helt alt som var av såpe og kosmetikk opp i vasken og nå var hun tydeligvis kommet til punktet "tilsett vann" i oppskriften.
Hun holdt på å lage middag, kunne hun fortelle, for mannen hennes kom snart hjem. "Flott," svarte jeg. "Jeg kan lage den ferdig, og så kan du bare legge deg nedpå litt imens." Så geleidet jeg den pene gamle damen til sengs, og hørte ikke noe mere fra den kanten.
Hva synes dere egentlig om det forresten? Er det galt å "spille med" på den måten? Burde jeg fortalt henne at hun har vært enke i mange år?
Lenge var det fred og fryd på gamleheimen, og jeg trivdes meget godt. Det ble ikke trist før de besøkende begynte å dukke opp.
Men å få besøk burde jo være en hyggelig nyhet, ikke sant? Ikke for meg, i det minste. Jeg for min del var VANT til å se gamle Markus sitte der og veive og peke på imaginære kyr og griser. For meg var ikke dette flaut eller ekkelt, jeg pleide å nikke og være enig, og så begynne å lese høyt fra avisen eller noe.
Men for sønnene hans, som kjente ham som en staut bonde og strend Pappa var det skikkelig ille. Det var vondt å se de blanke øynene og hvor tafatte de var. Og da tenkte jeg…. Ja, hva om dette var MIN mor eller far?
Jeg så forresten Ebba Haslund på TV her om dagen. Forfatterinner blir kanskje ikke så lett demente? "Keep blogging, friends!"