Har i dag vært i sandefjord for første gang. I denne begivenheten inngår selvfølgelig besøk på hvalfangstmuseet. Jeg hadde et åpent sinn. Jeg mener, jeg er ingen romantiker i forhold til dyr og jakt. Jeg hadde neppe hatt problemer med å skyte et rådyr, avlive en katt etter slakte en sau.
Men hva jeg følte i det museet var en kald, grådig og blodtørstig energi. Jeg kjente med hele meg at dette er bare feil! Hele kroppen min reagerte. Såkalt hvalfangst er motbydelig.
Harpunering… Hvordan dyret slites ut av flere etterfølgende harpuneringer og hvor lang tid det tar før det dør for eksempel? Og det å sikte på et dyr mens det er i vannskorpa. Båten er i bevegelse, havet er i bevegelse, hvalen er i bevegelse – du har ikke mye kontroll over hvilke organer / kroppsdeler du vil treffe.
Æreskodeksen fra for eksempel storviltjakt, hvor det er en skam å skadeskyte et dyr, kan vanskelig overføres til hvalfangst. Jeg vil sammenligne det med å skyte en elg gjentatte ganger i buk og lår – her er det betydelig stress og smerte involvert. "Fangst," my ass! Snakker om majestetsfornærmelse!!
Sel-mord er igjen en helt annerledes situasjon… Ta meg ikke for en sentimental jentunge som griner over nusselige kvitungen … som ligger der og venter på Mamman sin. Bare ukesgammel er han. Og så er det noen HELT andre som kommer. Med hakapik. ….Ok da så er DET problemet. Delvis.
Det som gjør det ekstra grotesk er at det gjøres utenfor selens rette element. Den er forsvarsløs der den ligger ved iskanten. Det er som å drepe en baby i vogga – beklager sammenligningen.
Det minner meg om en annen ting: Rovdyrforvaltning. Jeg er FOR beskatning av jervbestanden for eksempel. Men en gang så jeg en utstoppet hunn-jerv (Kalles den binne tro? eller jerv-tispe heller…?) med små unger utstilt. På plakaten ved siden av kunne jeg lese at de hadde fulgt etter moren og skutt ungene i hiet.
Jeg kommer neppe til å besøke noen av de utstillingene igjen. Det var kvalmende opplevelser. Men nå fikk jeg hvertfall gjort meg opp en mening om saken, en gang for alle!