Gudene vet hvordan jeg ser ut egentlig. Jeg har vært alt for lenge inne i puppen til at jeg egentlig kan vite det. Vet ikke hva jeg kan forvente meg. Larven Nadiyya var så sårbar. FRYKTELIG sårbar og hudløs og myk.
Hun gråt for alt og ingen ting, og dere vet hvordan unger liker å pine insekter, ofte.
Så puppen er fin å ha. Et hardt skjell, et gjemmested, stygg og formløs, slett ikke noe du ville stoppe opp for å titte på i veikanten. Og skulle du komme til å tråkke på meg så er jeg godt beskyttet.
Jeg skulle vært ute og strekt sommerfuglvingene for lengst, men hvilken garanti har jeg for at det er DET jeg er når jeg kommer ut? Kanskje er jeg fortsatt larve, og så fortsetter marerittet fra barndommen.
Eller kanskje jeg er blitt en veps,en hissig og hadtslående sinnatagg? Kanskje er det bedre likevel, enn å være liten og lettvinget fargeklatt…
Har det forresten slått deg, at egentlig er sommerfuglen en av naturens største lurendreiere?? Den er liten, svart og stygg, og så tar den på seg sin praktfulle kappe og ballerinadanser fra blomst til blomst.
Kanskje er en blodsugende flått mere ærlig. Eller den iherdige paparazzien kalt klegg. Eller marihøne kanskje, den er pen, men ikke pyntesyk!
Tror jeg blir værende her inne i kamuflasjen min en stund til jeg. Er nok tryggest det!!