Familien min, og da i særdeleshet min pappa, hadde for noen år siden en hund. Hun het Pia, og var en bastard, eventyrblanding, kadaverschnauzer, ja rett og slett fortausmix av verste sort. Pen kunne man absolutt ikke kalle henne, men snill og flink på alle måter. Pappa hadde med Pia på fjellturer, jakt og ettersøk, og hun levde et på alle måter herlig hundeliv.
Men da hun var 12 begynte hun å få en noe skrantende helse. Og ett år senere ble det klart at den gamle damen gjerne kunne tenke seg å forlate planeten. Pappa annonserte at han skulle "Skyte bikkja".
Akkurat det der er jeg sterkt imot. Jeg mener at vi har i dag muligheten til å gjøre det på bedre vis, rent og pent hos veterinæren, så hva i all verden han absolutt skulle skyte henne for var vanskelig for meg å fatte. Men det var noe med "Sånn har vi gjort det i alle de år" og at det var jo den mandige tingen å gjøre , antagelig.
Jeg forsto at her kan det ikke legges press på. Da vil han kjøre seg fullstendig i vranglås. Så jeg bare sa – sånn i forbifarten – at om han ville slippe å skyte bikkja, kunne jeg alltids ta henne med på klinikken. Pappaen min takket for det, men det var ikke nødvendig.
Så kom helga da Pia skulle på sin siste fjelltur. Mann, bikkje og børse forsvant oppover lia. Noen timer senere kom de hjem igjen like hele. "Venter til i morgen", sa min far. Dagen etter gjentok samme prosedyre seg. Så kom pappa til meg og spurte om jeg kanskje kunne ordne med den timen på klinikken tikevel.
Det gjorde jeg. Jeg ble der til hun sovnet og så kjørte jeg hjem. Det er en ting jeg setter pris på hos min far; han var mandig nok til å la være.