Vi var to, for hun var med meg den dagen. Og det pleide å være sommer når vi var sammen, men denne dagen var det påske, og råtten snø, og det var gjennomvåte snowjogger. Mine hadde vært hvite.
Mine snowjogger så helt annerledes ut enn alle andre sine. Mora mi hadde vært så glad da hun kom med dem. Finere enn andre sine. Skjønte ikke at finere var annerledes, og at annerledes var stygt, og jeg har alltid vært stygg. Hun gjorde det jo bare verre.
Men den dagen snowjoggene var så våte fordi snøen ikke bar oss lenger, var det Heidi som var med meg og hun hadde gul anorakk.
For det var tåke inne i hodet mitt og ute var det også tåke? Eller kanskje det bare var slik rå dis av smeltesnø og råtnende is. Og inni alt dette susende sugende hvite og våte og grå var Heidis anorakk som en varmende gul sol, og eneste det eneste holdepunktet.
Det snakkes om de altoppslukende sorte hullene, det sies at om man suges inn der så imploderer man, som i en vakuumpakkemaskin på flybensin. Svopp. Mindre enn en prikk, mindre enn ingenting. Og ingenting er for lite til å ha det vondt, og for lite til å tenke.
For tenking, det er nesten det verste.Hvis man var dum, slik de sier, da hadde det nok ikke vært så ille.
Så jeg er ikke redd for svarte hull, jeg er redd for de grå. som de sugende råker i elveisen, hvor sørpa gjorde det umulig å se hvor man sto på trugg grunn. Man imploderer ikke der, man suges under. Og jeg tviholder på den gule anorakken og Heidis varme solstemme, mens sinnet mitt fylles av grønne, forlokkende exitskilter.
