DEL 1 : GJENSYNET
2005. Alene i en taxi til Karnak. Skjønte ikke vitsen selv, alene til Karnak? Vært der før. Dette var fjerde gang. Kjedet jeg meg virkelig så mye at jeg måtte dit igjen? Til en severdighet jeg hadde sett, allerede dobbelt så mange ganger som Vigelandsparken.
Men aldri alene. Alltid som en del av en gruppe turister, som fulgte guiden mye lik en flokk snatrende andunger i stjerten på mora. Jeg fant karnak merkelig tomt og øde. Jeg sto foran første pylon mellom de staselige criosphinxene, og følelsene kom skyllende innover meg.
Jeg gispet etter pusten og klumpen i halsen løste seg opp i tårer. Bekken nedover kinnene mine var tilsynelatende uten ende. En gammel mann kom stavrende mot meg i søylehallen. Jeg ville ikke se ham, ville være alene men han sa, "Excuse me, lady, I just want to pray?" Han la den ene hånden min mot hjertet sitt, og nå var vi to som gråt.
Han bukket respektfullt og gikk.
DEL 2: AVSKJEDEN
Årtusener tidligere. Karnak er mitt hjem og mitt arbeide. Karnak er mitt liv. Både soloppgang og solnedgang tilhører den allmektide Amun, og vi er priviligerte som får tjene Ham på dette Mest Strålende av Steder, Amuns Hjem på Jorden. Jeg er håndverker, som mine brødre. Alle vi brødrene har viet våre liv til Karnak, Amun være lovet-
Farao er død. Den unge kongen kaller seg Solens Sønn. Det er røk, ruiner og revolusjon. Vi nektes å tjene Amun. Forstår de ikke at å fornekte Amun er å forlate livet? Hvorfor ville vi leve noen korte år i falskhet og fornektelse for så å bli slukt av Ammut, dømt fordi vårt hjerte ville veie tyngre enn Maat på skålen.
Vi bringer Amun med oss i skjul fra kaoset. Vi vil tjene ham i hemmeliget. Bare den yngste av oss, arkitekten, klarte ikke å forlate sine verker. Øynene mine er tørre, mitt indre er en død ørken. Men brødrene mine sier; om du noengang legger øynene på Karnak igjen, vil tårene flomme…, fordi vandaler har lagt din sjels hjemsted i ruiner.