Jeg husker foeste gang jeg reiste til Egypt. Satte newsen mot syd – som linerla – med enveisbillett i veska og sommerfugler i magen. "At du toer, var reaksjonen fra de fleste. Tenk paa bilbomber og selvmordsbombere… og muslimske kvinnehatere… og attentat og raid og massakrer?? Jeg hadde riktignok aldri vaert derfoer. Likevel mente jeg at statistisk sett ville jeg ha gode sjanser for aa overleve. Dessuten har jeg sett paa tv at det finnes gamle mennesker i de landene der ogsaa… som har overlevd i hele sitt liv!! Og OM det skulle skje noe i Egypt, hva er da oddsen for at JEG var akkurat der?
Joda jeg VAR nervoes paa flyet nedover. Og jeg hadde en ganske hard innkjoering. Var ikke forberedt paa at folk snakket til meg hele tiden… Mennesker kom gaaende mot meg overalt… Where are you from? Jeg isolerte meg en god del i begynnelsen.
Etterhvert ble jeg vant til det. Naa setter jeg pris paa det. Naa fortoner det seg skumlere aa vaere i Tromsoe eller Lillestroem, hvor man kan svime av midt i gata uten at noen gjoer mine til aa hjelpe. De later heller som de ikke ser deg, der du ligger og stryker med.
Naar vi NAA flyr inn mot Kairo er det ikke sommerfugler i magen min. Det er en usigelig ro. Og en kjaerlighet til byen, landet og folket der nede. Under meg brer det seg ut et enormt teppe av stjerner. Millioner paa millioner av lys later til aa heve seg opp mot flykroppen. Etterhvert saa naer at jeg kan skjelne husene. En boligblokk hvor det lyser i ett enslig vindu. Der inne er noen fortsatt vaaken.
Klokka er to paa natta. Kairo kalles ogsaa "Umm Dunya" – verdens mor. Naa har hun hvilepuls. Likevel foeler jeg at hun med aapne armer oensker meg velkommen… Endelig tilbake.
(Det hoerer med til historien at videre fra Cairo til Luxor, fikk jeg fly business class bare fordi jeg er jente som reiser alene, og dermed fikk jeg nyte en bedre frokost paa hvit duk, mens solen steg opp over Egypt… Mmmm !!! Livet smiler!)