Hun står foran en grav med hvite roser i armene. Hun kneler ned i den våte snøen og plasserer blomstene like under navnet hans, og hvisker for seg selv… "Det er halvparten av min sjel som ligger begravet her, nede i jorden, under denne stenen…. Skjørtet hennes er ganske snart gjennomvått, huden hennes får langsomt blåtone av kulden men hun legger ikke merke til det, hennes ånd er hos ham som hun mistet og som foralltid er borte.
Hun føler seg døsig og kanskje drømmer hun når hun føler hans varme hender berøre skuldrene hennes og hører hans kjente varme stemme i øret. "Du har sittet her i timevis. Kom deg opp. Jeg er ikke her og venter på deg".
Ingen der, selvfølgelig. Men nå kjenner hun hvor stiv og kald hun er, og vakler sakte hjemover. En varm dusj og en blund er akkurat det hun trenger nå.
Han kom til henne igjen i søvnen. Hun visste at han var kun en illusjon, men det hindret ikke tårene i å trille nedover kinnene. Han smilte til henne og strøk henne over pannen, hun følte at selve solen hadde kommet inn i rommet og fylte henne med lys og trøst.
"Jeg vet at du føler du vil gi opp," sa han kjærlig, "men nå som jeg har dratt, er det enda mere viktig at du blir her og at du er sterk. Nå trenger du å leve for oss begge. Jeg vil gi deg mine tanker, mine evner og min kunnskap. Vel, det er et skikkelig artilleri skal jeg si deg…!"
Han trakk seg baklengs ut av rommet og igjen var hun alene, ikke lenger så sikker på at det hadde vært en drøm. men hun følte han virkelig hadde gitt henne en beskjed hun budre ta til seg, den ene som var hennes, — for evig og aldri igjen.—