Jeg var alri særlig poppis på skolen. Ingen Beauty queen akkurat, nytter ikke det, når man er litt sånn lubben og klossete, blir valgt sist i gymmen, dummet seg ut på fotballbanen, klarte aldri ta noen på sisten vet du. Den holdningen ble litt sånn selvoppfyllende profeti. Klossete er samme som dum, og tykk er det samme som stygg.
Det forplantet seg opp i ungdomsskolen… på videregående kom jeg igjen i klasse med noen jeg kjente fra før, og da jeg var kommet så langt som til høgskole, var holdningen så innpodet i meg selv at jeg nesten presenterte meg som stygg og tykk.
En dag, nærmere bestemt 6. februar 05 snudde alt. Da kom jeg for første gang til Egypt. Og ble overøst med komplimenter!! Hvor pen jeg var, så flott kvinne, for en flott kropp, for et vakkert hår! Første dagene blåste jeg av det. Så begynte jeg å le av det, så begynte jeg å svare takk og smile. Så begynte jeg å tro på det. Jeg ble kjent med folk.- damer også, som skulle ønske de var så pene som meg.
Skjønnhet er ganske subjektivt. og ikke minst kommer det skjønnhet ut av selvtillit! Og nå tror jeg selvtilliten min er blitt såpass bra, at hva du synes om mitt utseende; se det driter jeg i!