"Nuh," spør Dr. Nadiyya… "Hvordan står det til med selvtilliten våres i dag da?" Jeg vrir meg foran speilet. Hater mitt eget granskende blikk. "Bra", svarer jeg, men hører godt at det ikke er overbevisende nok. Dr. Nadiyya bare hever det ene øyenbrynet. Hun vet at jeg lyver for henne, og for resten av verden.
Så jeg prøver igjen: "…Sånn som i går, omtrent," piper jeg, og høres ut som en mus i ei katteklo, som ber om å få slippe fri. Legen nikker straks bifallende, til min store lettelse. "Helt rævva altså," bemerker hun tørt.
Selvtilliten er egentlig ikke så aller verst. Det er egentlig selv-BILDET som er føkka. Selvtilliten min vil jeg beskrive sånn: Stå-på-jente med kjappe hjernevinninger, målrettet, og sosialt intelligent. Mens selv-BILDET… Ja, huff.
Det "imaget" jeg har av meg selv, er forferdelig. Det er noe sånt som "feit og lat hubba-bubba-tyggende trettenåring. Dr. Nadiyya jobber hardt for å ta knekken på trettenåringen. Dessverre er hun – Tyggisblubba, altså – svært seiglivet. det skal bare en bitte liten kommentar til, så er hun like dominerende igjen.
Maken min liker henne heller ikke. Han spurte meg her om dagen: "Why don’t you ever believe it, when I tell you how beaytiful you are to me?" Dr.Nadiyya klapper ham på ryggen, og smiler… Takknemlig og lykkelig. Den late trettenåringen snur ryggen til og tenker: "Because my father always told me I was fat and ugly."
