Noen av dere som husker hvordan det var å være tenåring?
Noen av dere som er tenåringer fortsatt kanskje?
Det var en forferdelig tid. Ikke vet hvem helt hvem man er. Man tror helst på det andre sier. Sier tante at man er littegranna kraftig, tenker man: AAAAAAAAHH!! ELEFANTSYKEN!!! Og så spiser man ikke mere den uken… eller man blir så lei seg at man går løs på potetgull-lageret i klesskapet. Sier fatter at man kanskje kunne ha jobbet mere med leksene, føler man seg megadum. OOooops. Hjernen falt ut…
Så blir man forelsket. Lapp sendes i friminutt via medsammensvoren. (Viktig spørsmål – sender man ikke lapper lenger på ungdomsskolen, i og med at folk har mobil?) Man får nei. Jaja. Neste uke har universet fått et nytt sentrum…. Og HAN går på VIDEREGÅENDE!!
Sytten år gammel fikk jeg min første årntlige kjæreste. Konkurransen var hard, men jeg vant. Han var atten,og fryktelig seriøs. Hurra! Man planlegger hus, heim, barn, navn, bryllup, karriere, ferier og gamlehjem.
SÅ BLE JEG DUMPA!
Makan!! Jeg som hadde alt klart, og dessuten hadde funnet den store kjærligheten! Det fantes jo bare EN mann, EN sjelevenn! Det måtte være en misforståelse. Jeg ringte Gud og avbestilte dumpinga. Fikk bare opptattsignal. Jeg tryglet og ba: Prøve en gang tiiiiiiiiil!!!! Men nei da. Han hadde allerede forstått at den svevende og ildfulle frøken Nadiyya ikke var noe for en god norsk kristen ungdom. Så jeg sørget i et år. Knust kjærlighet er fryktelig vakkert…. Og veldig lite konstruktivt.
Jeg møtte han igjen i år. For en pingle tenkte jeg. Fatter ikke hva som var så bra med han? Hadde nok noe med de rosa solbrillene å gjøre.
Så takk og lov for at man ikke blir bønnhørt hver gang…