av
in tirsdag, juli 8th 2008 Lagret under: Ukategorisert
Tenk å være 26 og svært lite bereist, sitte på Gardermoen og elske det… Flyplassen, portalen mot verden, der var jeg og min beste venn og eventyret skrek etter å bli fortalt. Sånn føltes det den grytidlige morgenen i februar 05 da jeg for første gang skulle reise til Egypt. Det gikk fort over.
Et par timer senere, i flykabinen, var jeg pissredd. Ikke for å fly, det hadde jeg tross alt gjort en del ganger, men for å lande, og befinne meg i Afrikas største by, med fire ganger hele norges befolkning. Ihvertfall offisielt. I den store sammenhengen er nok ikke fem timers flygning så lenge, og ganske snart sto jeg og kompisen og klamret oss til hver vår ryggsekk utenfor Cairo Airport.
Vi hadde noen norske venner som befant seg i byen et sted, og den av dem som var så priviligert å disponere leilighet og jeep skulle komme og plukke oss opp der når vi hadde landet. Eller strandet, som det føltes som, der vi sto mens minuttene snart måtte regnes i kvarter og halvtimer. I tillegg hadde mobiltelefonene våre funnet ut at de ikke ville virke i Nordafrika.
Endelig kom Knut og Arne i jeepen. Følte meg som på en øde øy, men med skip i horisonten! Det var bare å hoppe ombord og nyte første seilasen gjennom Cairo-trafikken. De ser ut til å kjøre etter noe spesielle regler set med norske øyne. Den som tuter høyest har tydeligvis forkjørsrett… og dersom det er fire felt i en retning, er det fin plass for seks biler i bredden.
Merkelig, men dette var jeg mentalt ikke forberedt på i det hele tatt. Jeg visste mye om egyptisk historie og mytologi, og var forberedt på varme og ørken. Men den moderne arabiske kulturen traff meg som et prosjektil midt i pannen. Jeg var vettaskremt og forelsket på en gang, og aldri så lite lettet da Knut parkerte foran bygningen han bodde i i rikmannsstrøket Zamalek.
Bare det å være i leiligheten til Knut var så eksotisk. Åpne verandadører til den støvete lufta og en slørete sol. Der var forøvrig også en norsk venninne og hennes egyptiske kjæreste, den første av lokalbefolkningen vi ble kjent med. Ali var en tynn og vittig type med et bredt hvitt glis, og slett ikke noe å være redd for fant jeg fort ut. Etter ganske kort tid føltes det også greit å snakke engelsk.
Jeg sto på balkongen på ettermiddagen. Lyset forsvant så fort. Nymånen hang som en liten båt i det fjerne, og ut over byen steg koret fra minaretene. Dagens dont er over for landets millioner.
Vi sov på gulvet i stua. Jeg holdt kompisen i hånda, og idet jeg sovnet tenkte jeg på at akkurat i det øyeblikket, var den hånda det eneste kjente elementet i et totalt fremmed univers.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
